Synnøve Sletten -Ekte Finnskogmusikk

Synnøve Sletten spiller ekte, frisk og folkelig musikk fra Finnskogen.
Hun er født, oppvokst og boende på Varaldskogen.
Hun spiller den gamle og gode tradisjonsmusikken fra traktene, sammen med sine nye egne låter som skal føre tradisjonen videre.
Ellers krydrer Synnøve det med låter av musikere både fra Norge, Sverige og Finnland.
Synnøve spiller likevel alt i sin egen Finnskogtakt, med det ekte råe Varaldskogtrykket.

Synnøve spiller torader, durspillet (1) som overtok etter fela som hovedinstrument på Finnskogen rundt forrige århundreskifte.
Frisk fele og gitar, spilt med naturlig råskap er også med til musikken Synnøve spiller,
og en hel del av musikken er “styggammal“.

Synnøves finnskogtakt
Synnøves gode finnskogtakt er lett å forklare ut fra hennes slektstre, det innholder et tosifret antall finske slektsnavn som f.eks Soikkainen, Ampiainen, Kavalainen, Nikarainen, Pöntinen, Valkoinen, Haljainen, Lomalainen, Porkka...........og det har vært musikere i slekten bestandig, mor, morfar, mormor, farmor, ei oldemor og to oldefedre…...........................
Slekten på hennes morside kommer fra området Varaldskogen, dvs “Øst på skogen”, der de store musikerne alltid har bodd, midt i mellom de to største spillemannslegendene på Finnskogen gjennom alle tider: Halteguten (Ola Porkkala ca. 1780-1840) fra Grue Finnskog og Lumiansguten (Per Jönsson Lumiainen, 1816-75), fra Mången, Gräsmark i Värmland.
Etternavnet Sletten fra farsiden kommer fra Gudbrandsdalen, også i den slekten har det vært musikere i generasjoner.

Selvlært, nedarvet og gehørspillende                                   Synnøves varemerke er at hun spiller naturlig medrivende og med sjel.                                              Dette må tilskrives hennes tradisjonelle folkemusikklæring for spillemenn på Finnskogen:             Selvlært, nedarvet og gehørspillende. Hun spiller i tradisjonsmusikernes stil med det "ekte råe Varaldskogtrykket".                                                                                                                       Denne stilen ble før ansett som mindre "fin" selv om takt, rytme og melodi svært ofte overgikk det meste av 1700, 1800- og 1900 tallets øvrige musikk.

Uten kontakt med Puken eller Huldra vil man heller aldri kunne bli en ekte Finnskogmusiker i følge de gamle «Øst på skogen». Det lille ekstra fandenivoldske eller de skjøreste mollstemte tonene som ikke kan beskrives med ord har gjennom alle tider blitt tilskrevet Puken eller Huldra.

Synnøve bor ved Varalden, på andre siden sjøen der hvor bekken fra Nøkketjern renner ut og ikke langt unna der legendene Johan- og Kari Porkka, (Synnøves "stammoder") bosatte seg alt på 1640 tallet.

Barndomsdrøm
Hennes godt skjulte barndomsdrøm om en dag å få spille med en god felespiller har nå endelig gått i oppfyllelse.
Det å klare å få Synnøve til et studio for å spille inn ekte og folkelig Finnskogmusikk var ekstra morsomt.

Det eneste hun før har gjort på cd er at hun er solist på åpningssporet til Roy Lønhøidens kritikerroste Det ensomme landet, med Ensommes vals.

Ekte Finnskogvalser i moll
Mange folkemusikere vil nok stusse litt når man kaller f.eks valsene og reinlendere ekte finnskogmusikk, men selv om man i de “finere kretser” helst drar frem polsen som det som virkelig er Finnskogen er det morsomt for en ulærd å påvise: At valsene både av Halteguten og Lomjansguten var meget berømte, ja rent ut skremmende gode. Lomjanguten hadde sågar kallenavnet valsekongen.
Det hersker heller ingen tvil om dette var datidens virkelig to store spillemenn på Finnskogen, og i ettertiden har de da også fått virkelig legendestatus.   På Varaldskogen spilte man faktisk vals før det ble bygget kirke på Austmarka

Synnøves absolutte spesialitet er skikkelige Finnskogvalser i moll.                                         

Det er derfor langt fra tilfeldig at Synnøve valgte sin egen vals Nattfiol til å bli tittelsporet på cd-en. Nattfiol denne sagnomsuste orkidéen, omgitt av så mye mystikk og hemligheter.

Om CD-en

Klassikere i gangavstand                                                              At Jenta i Nesé er med er ingen tilfeldighet, Nesé ligger i gangavstand fra der Synnøve og hennes slekt forøvrig har bodd i generasjoner. Den viser forøvrig at man hadde skikkelig “flytende” springarer i distriktet her og ikke “tunge vømmelpolser” slik tilfellet er lenger opp. Hvor Varaldskogdundern kommer fra bør man ikke ha stor fantasi for å skjønne.
Kanskje er det ikke uten grunn at de store spillemannslegendene kom fra søndre delen av Finnskogen?

På Varaldskogen langt fra asfaltsivilisasjon og eksosjag finnes fortsatt levende folkemusikk, mystikken og orkidéer……………

Her ser du bildet Nattfiol malt av Synnøve Sletten,                                                   det er coverfremsiden til cd-en Synnøve Sletten Nattfiol

(1) Durspill er bygd vekseltonig, prinsippet er det samme som for munnspill. Dette er med på å gi en torader en helt annen ”skjel” og ”liv” enn et moderne trekkspill som er liketonig og gir samme tone om belgen går ut eller inn.